Lørdag 11 august sto den ene, lokale konkurransen for meg denne sesongen på planen – Oslo Triatlon foregår på Sognsvann og innover Maridalen.
Siden det er min første sesong med triatlon noensinne og jeg fikk oppleve at konkurransen var utsolgt allerede i våres, var det hell i uhell da jeg fikk kjøpt meg en billett av en som fikk en kjedelig avslutning på sesongen under Østfold Triatlon.
Mye av treningen min har foregått i og rundt Sognsvann, jeg har svømt, løpt og syklet – og med konkurransens plassering og popularitet så jeg på dette som en «bonuskonkurranse» der jeg fikk mer erfaring og jobbet inn rutiner i skiftesonen.

Ambisiøs som jeg er, meldte jeg meg i første pulje, med sluttid 2:15-2:25. Basert på resultatene i TriQuart beregnet jeg det slik at det var overkommelig.
Til tross for noen forsinkelser til start, kom vi oss i vannet og begynte svømmingen. Det eneste jeg slet litt med var svømmebriller som dugget som bare det – her har jeg virkelig klønet det til for meg selv og jeg måtte legge meg på rygg flere ganger og utbedre. Ellers gikk det utrolig treigt og det eneste som sto i tankene mine var at jeg må se til helv*** å komme meg på sykkelen for å hente inn all tiden jeg nå sløser bort.
Å da se at andre pulje nærmet seg som en stim med yr makrell var heller ikke kjempe motiverende.
Det synes kanskje på hele meg at jeg svømte elendig da jeg omsider kom i land sammen med puljen som startet etter meg.

Å sløse bort tid i T1 er noe jeg har prøvd å luke bort, og tiden min var under fire minutter, noe som var helt okey da det var et lite stykke å løpe fra vannet og inn i skiftesonen.
Jeg fant plassen min og gjorde det jeg skulle, tok en gel på veien og satte i vei på sykkelen som forøvrig ble utbedret på bikefit av Petter Gustavsen to dager tidligere. Mer aggressiv, mer økonomisk og mer aerodynamisk.

Forholdene til asfalten i Maridalen var dårlige, selv med utbedringer av kommunen. Heldigvis var jeg ikke så seint ute og de aller fleste deltagerne var fortsatt bak meg – å skulle foreta forbikjøringer med fire syklister i bredden, sprekker i asfalten og tre i motgående felt er mildt sagt lite gøy. Jeg er godt kjent og visste akkurat hvordan jeg skulle fordele kreftene, og jeg plukket den ene deltageren etter den andre. Samtidig så jeg svært få jenter, noe som ga meg et lite håp om å klatre oppover på resultatlisten – selv om totaltiden teller og jeg vet det er mange som er ekstremt mye bedre på svøm enn meg.
Jeg kom inn til T2 etter 67minutter, et par minutter mer enn jeg hadde håpet på – men til tross forholdene var det ok.
Jeg skiftet raskt og kom meg avgårde på løp.

Jeg har sjelden problemer med overgangen fra sykkel til løp, og det var ingen unntak denne gangen heller. Gode bein, og jeg kom raskt opp i riktig fart.
Løypa var noe kupert, og enkelte strekker (bakker) sugde mye fart, men jeg tilpasset så det ikke skulle suge for mye krefter – målet var å kunne komme så raskt tilbake i racepace uten sure bein.
Jeg holdt en jevn fart og satte opp farten de siste km for å hente tid og kom i mål på 45min. Igjen, helt ok tid – men med løypetraseen å sammenligne med var jeg fornøyd.
TriQuart var paddeflat, det var det ikke denne gangen.

Rett etter målgang var det medalje, mat og vann å få – det var jeg godt fornøyd med. Deretter bar det rett opp til Olympiatoppen og ta dagens andre blodprøve, samt lese av kjernetemperaturen min fra pillen jeg hadde svelget like før løpet – mer om dette senere, men jeg deltok i et veldig interessant prosjekt som jeg gleder meg til å høre mer om når resultatene er klare.

Jeg svømte på 33min, syklet på 67min og løp på 45min – noe som ga meg en totaltid på 2t33min.
Til tross for at jeg er noe skuffet over egne prestasjoner, var plasseringene mine langt over forventet.

Jeg vant min aldersgruppe og kom på tredjeplass av damene – akkurat som i TriQuart!

Like etter premieutdelingen kunne jeg bare slenge på meg sekken og trille hjem, det var utrolig deilig å slippe å skulle reise så langt og bare hoppe rett i dusjen hjemme hos seg selv. Undervurdert!

Tusen takk til mitt fantastiske støtteapparat som tok turen til Sognsvann – Katarina(min tvillingsøster), Magnus(kjæresten til Katarina), Hannah(venninne), Tuva(venninne og kollega), mamma, pappa og Fibi (hund).
De sto for bilder, film og heiing – det setter jeg stor pris på og det gir meg uten tvil en ekstra boost å høre navnet sitt og kunne ta en high-five ved passering i løypa.

  

Neste konkurranse finner sted i Trondheim – og det blir en skikkelig milepæl.
Det blir 2400m svøm fra Munkholmen, 94km sykkel og 24km løp – jeg grugleder meg. Skikkelig.