Sesongens største mål startet med 2400m svøm fra Munkholmen i Trondheimsfjorden og skulle etterfølges av 94km på sykkel rundt Byneset og 24km løp i Trondheim sentrum.

Jeg og pappa kjørte opp fredag og lørdagen ble brukt til de siste forberedelsene – blant annet å «smake» litt på vannet med en lagvenninne og sjekke ut sykkeltraseen.

Vannet i Trondheim var målt til 13.7grader, det var påbudt med våtdrakt med lange ermer neoprenhette eller dobbel og badehette, og anbefalt med neoprensokker. Jeg var godt forberedt og hadde kjøpt inn og testet utstyret flere ganger her hjemme på Sognsvann.
Kaldt var det uansett, men målet om å komme i land på en time var fullt oppnåelig.

Jeg var mer bekymret for hvordan det var å gå opp av vannet, bort til skfitesonen og ikke minst bekledning på sykkel. Det ypperste hadde vært å kunne trukket av seg alt det våte, men siden det ikke er lov å stå i undertøyet/bar overkropp i skiftesonen så lar ikke dette seg gjøre.
Vått innerst, ull mellom og vindjakke utenpå var planen.

Syklingen og løpingen hadde jeg trent godt og lenge på – det var den totale mengden jeg var spent på når alle tre disiplinene var satt sammen, og alle fire (inkludert ernæring) skulle klaffe. Ikke minst skulle jeg få en god opplevelse, mestring og et solid grunnlag å bygge videre på til neste sesong!
Energihuset Sport og Fritid sørget for at sykkelen var klar og at jeg hadde nok og riktig næring – fordi er det noe det går mye av, så er det karbohydrater og vedlikehold av utstyr!

Train as you fight, osv
  

Søndagen kom og det var raceday! Alt av forberedelser kunne ikke vært gjort bedre, og oppkjøringen hadde vært problemfri. Siden vi var på en liten rekognoseringsrunde dagen i forveien var det ikke vanskelig å finne frem og plassere seg rett i skiftesonen og få med seg riktig utstyr til båten som skulle til Munkholmen.

Fotografering av alle deltagere, i tradisjon tro – og dermed var det bare en vei, 2400m til land – i vann som holdt under 14grader.
Selve svømmingen gikk fint, jeg er glad jeg var godt forberedt med utstyret og hadde hatt et par kalde svømmeøkter i forkant så jeg ikke skulle få sjokk. Jeg kjente tidvis at jeg ble kaldere, men så stabiliserte det seg igjen før jeg igjen ble kaldere, før det stabiliserte seg – og slik holdt det på helt inn til land.
Jeg kom inn på 1t og 5min, og forutenom at det var kaldt hadde svømmingen gått over all forventning og var problemfri.

Deretter tok skjelvingen helt overhånd og jeg tuslet bortover mot skiftesonen i det jeg prøvde å gjøre ting i riktig rekkefølge.

Først femten (!) minutter senere hadde jeg omsider fått sykkelen av stativet og var på vei til mountline, jeg løftet opp benet for å trå på sykkelen, men den endte bare i grøfta.

Jeg lente meg ned for å plukke den opp og gjøre et nytt forsøk, men da kom en funksjonær – som viste seg å være lege.
«Jeg tror du skal sette deg litt og få varmen før du setter deg på sykkelen igjen».
Det var jeg forholdsvis enig i, og jeg skal innrømme at der og da var jeg så kald at å skulle sykle videre i regnet med våte klær var det siste jeg kunne tenke meg akkurat da.
Jeg ble geleidet ned til Røde Kors der de kledde av meg, på meg og pakket meg inn i folie, jerven duk og det de fant og hadde av tørre klær, samt kaffe og varm saft.
Tiden gikk og jeg skalv fortsatt – det begynte å komme inn deltagere fra normaldistansen fra syklingen og gikk i gang med løp, samt kom det andre oppdateringer fra de som syklet i langdistansen.

Etter en time hadde de verste skjelvingene gitt seg og jeg begynte å tenke på «hva nå» – jeg spurte Røde Kors om de hadde sendt meg videre dersom jeg hadde villet det, og de kan ikke holde meg fast, men de anbefalte meg det ikke. Graden av prestasjonsevne var langt bak prioriteringslisten om å komme opp til normal temperatur, samt begynte tiden å renne bort for å ta igjen tapt tid.
En halvtime senere så jeg det hele som tapt og begynte å tenke på veien hjem – jeg fikk enda en gang bekreftet at dersom jeg hadde satt meg på sykkelen nå, ville jeg likevel bli tatt ut. Men denne gangen av arrangøren fordi jeg ikke ville rukket å komme tilbake fra sykkel før cut-off tid.

Planen om å fullføre min første langdistanse, feiring og en siste hotellfrokost før jeg satt meg i bilen og var superhappy over prestasjonene mine var ganske blåst bort. Jeg var lei og utrolig skuffa – ikke minst hadde jeg så utrolig trengt erfaringen i distansen for å ha noe å bygge videre på. At det i tillegg var et NM i distansen og jeg var garantert medalje og en pallplass er også selvsagt noe som smakte ekstra bittert.

Heldigvis finnes det noe positivt i det – jeg er frisk og rask og har hele sesongen 2019 å se frem til. Å komme seg fra å være hypoterm er så langt billigere og lettere enn å skulle få en dårlig opplevelse eller i verste fall tryna på sykkel og skadet meg selv, sykkelen eller andre deltagere. Det var ikke min tur denne gangen, takk til røde kors for god omsorg og ikke minst gratulerer til alle andre deltagere som fullførte.